Ytterste Pol

Æ kom te det magiske landet

som ligg ved den ytterste pol

Med stort og uslokkelig mørke

og lie som flamme i sol

Æ ser mæ tebake på livet

æ har ikkje sett det så klart:

Æ følgte bestandig en lengsel

æ hadde et lysandes kart

Æ møtte dæ tidlig på veien

vi fikk ikkje lenge ilag

Æ stod med to gutta på armen

det snudde den svartaste dag

Æ hadde et arbeid å passe

æ va både enke og mor

Æ hørte en fangstmann fortelle

Da kjente æ suget mot nord

Æ veit å håndtere et våpen

æ kan felle en bjørn hvess æ må

Æ lærte å røkte terrenget

æ lærte å fangste og flå

De vintran vi hadde på Svalbard

ingenting tok mæ så sterkt

En rein og urokkelig verden

livet så nakent og nært

Æ kan ikkje forklare min lengsel

æ veit bare at den va sann

Æ hadde det kartet som lyste

og viste en vei og et land

Æ følgte mitt nordvendte hjerte

og nådde den ytterste pol

Æ kom tel det djupaste mørket

Æ kom tel ei flammandes sol